You are currently viewing Spøkelsesbyen på Tenerife

Spøkelsesbyen på Tenerife

Så lenge det fortsatt ikke er trygt å reise, står bobilen parkert. Men man ikke høver å reise langt for å oppleve spennede steder. 20 minutter fra hvor jeg bor, mellom Abades og fyret på Poris, eksisterer det en spøkelsesby med en fantastisk historie.

Under den spanske borgerkrigen (1936-1939) begynte et spedalskhets utbrudd på Tenerife å vekke bekymring.
De som var smittet med spedalskhet, ble utstøtt av lokalsamfunn og familier. De fikk et dobbelt stigma: det sosiale, i et allerede veldig delt samfunn, og det religiøse.  spedalskhet har siden bibelsk tid blitt ansett som en guddommelig straff. 
Manglende tilgang til rent drikkevann, minimal personlig hygiene,  mangel på medisinsk kunnskap og kvalifisert personell, etc, bidro til en mangedobling av utbrudd på øyene. 
Innen 1940 hadde det blitt rapportert om totalt 197 tilfeller. Selv om spedalskhet aldri ble en pandemi i øygruppen, forårsaket sykdommen mye sosial uro.
På det tidspunktet ble det antatt at isolasjon i karantene i et tørt, temperert klima var den mest hensiktsmessige løsningen for å håndtere sykdommen. Tenerifes første spedalskhetsstasjon var på nordsiden av øya. Den andre ble plassert i Arico, nær “Los Abriguitos” og dagens Abades (kart) 
Den spanske arkitekten Jose Enrique Marrero Regalado, som var velbevandret i neo-canarisk monumentalt design, fikk i oppgave å utvikle  sanatoriet. Han har også tegnet basilikaen i Candelaria, Cabildo og Mercado de Nuestra Señora de África i Santa Cruz, og Siboney-bygningen i Santander, Spania.
Stedet var  i god avstand  fra annen bebyggelse. Den spanske hersker Francisco Francos Falange-militær ville føre tilsyn med prosjektet, som fikk grønt lys i 1942. 
“Sanatorio de Abona” besto av førti bygninger, inkludert et krematorium, sovesaler, et sykehus og den imponerende kirken. Pasienter skulle separeres for friske og syke etter kjønn. Selve sanatoriet inneholdt en spisesal, eksamenslokaler, midlertidige boligkvarterer og et rekreasjonsområde.

Så skjedde det absurde i denne historien om spøkelsesbyen:
På grunn av ny medisinsk kunnskap og nye medisiner fant man ut at det ikke lenger var behov for dette sanatoriet. Tvertimot ble det ansett som bedre for pasienten å kunne bo hjemme hos sine familier. Så dette store prosjektet ble aldri noen gang tatt i bruk!

Det nye legemiddelet Drapsone, et antibiotika, ble tatt i bruk for behandling av spedalskhet i 1945. Så da var allerede hele prosjektet foreldet. 
Prosjektet ble kansellert og byggingen stoppet, og etterlot forskjellige bygninger i forskjellige faser av ferdigstillelse.  Noen var ferdig bygget, andre i råbygg. Nesten elleve millioner pesetas hadde blitt brukt på dette prosjektet..
I de neste to tiårene lå den halvbygde lanssbyen i dvale, av og til besøkt av jegere og fiskere i Los Abriguitos – men få andre.
På 1960-tallet tok militæret sanatoriet i bruk  som treningsanlegg. I slutten av perioden (fra 2000-2002) tjente det spesifikt det 49. infanteriregimentet som et treningssenter for urban krigføring
I 2002 skulle den ca 222 dekar store eiendommen på bakken selges til et italiensk investeringskonsern for 17 millioner euro. Den nye eierens intensjoner var å bygge et feriested på 3000 senger med alle bekvemmeligheter og to golfbaner.
Byen Abades var begeistret for avtalen; kommunen gledet seg i påvente av aktiviteten og inntektene et slikt feriested ville bringe samfunnet.
Men en rekke nye lover om kontroll av turismen på øyene, som ble innført av regjeringen, stoppet enhver utvikling. 
Dermed forsvant avtalen, og bakketoppen ved siden av Abades ble ikke utviklet. Nok en gang var det tidligere sanatoriet lagt dødt
I dag er det ingen aktivitet her mer. Noen få nysgjerrige besøkende som rusler rundt. Grafittikunstnere som har etterlatt sin verk. Det har vært flere store paintinball kriger her. Ellers er alt ødelagt og overstrødd med søppel, tomme flasker og ødelagte bygningsdeler. Utenfor  ligger den vakre kystnaturen mellom Abades og Fyret på Poris. 
Her er det fortsatte store fine områder hvor det fortsatt ikke er noen restriksjoner mot fricamping for bobil.
Det komme jeg tilbake til i en ny blog

Leave a Reply