På vei til Hellas og Kreta kjørte vi igjennom Albania i mai 2019. Alle mytene om at Albania er farlig og bør unngås, viste seg for oss å være helt feil. Tvertimot, dette var en av de beste opplevelsene på hele turen. Flott land med gjestfrie og hjelpsomme mennesker som ønsker turister velkommen og tar vare på de.
Første stopp Lake Skhroder camping
Vi kjørte fra Safiri Beach camping i Ulcinj helt sør i Montenegro og krysset grensen til Albania etter ca 1 1/2 time. Deler av veien var smal og svingete, men var under utbedring og nå er sikkert veien veldig bra. Det tok litt tid på grensa med sjekking av alle papirer, men politiet var høflige og vennlige. Veistandarden videre var bedre enn ventet og ikke noe dårligere enn i Montenegro, heller litt bedre. Vi måtte passere sentrum av Skhodra, en by på ca 150.000 innbyggere. Vi var advart mot innpåslitne tiggere, men vi så absolutt ingen. Trafikken gjennom byen var litt spesiell. Sykler over alt i alle retninger, gamle og unge, damer og menn med vesker, verktøy, grønnsaker og varer, uten å se seg for. Det var bilene som måtte passe på. Trafikken var basert på førstemann fram. Jeg fant ut at om jeg stoppet i en rundkjøring kunne jeg bli stående hele dagen. Det var bare å kjøre rolig og bestemt og alt gikk supert. Vel framme ved vårt første stopp på Lake Skhroder resort, ble alle de dumme og usanne mytene om Albania gjort til skamme. Dette var den desidert fineste og mest suverene campingen på hele turen vår.
Campingen ligger flott til ved bredden av innsjøen Lake Skhroder. Vi ble hyggelig og vennlig mottatt av vertskapet, en albansk familie som alle snakket godt engelsk og flere andre språk, også spansk. Det var første overraskelsen. Campingen er ganske ny, veldig romslig med store plasser, grønt og frodig med nyplantede trær og blomster. Dusjanlegg og bad hadde 4 stjernes hotellstandard alt flislagt og helt moderne og så rent det kan bli. Ned mot innsjøen var det innredet med hengekøyer, solstoler og parasoller for gjestene. Vi var der før sommersesongen så vi hadde veldig god plas. Plassen koste 17.50 € inklusive strøm. Vi kunne betale med Euro på alle campingene inklusiv også spise og drikke.
Det er deilig å kunne spise på resturant uten å tenke på hva det koster. Det var så billig og godt på campingens resturant at det ikke var nødvendig å lage mat selv, slik vi pleier. Det var en hyggelig resturant med mange albanske retter, alt like godt. De ansatte snakket alle godt engelsk og noen også spansk.
Jeg syklet en tur rundt noen landsbyer i nærheten. Folk er nok fortsatt ikke vant til turister, alle smilte og hilste på meg. Det var lett å se at folk i dette området har det bra og er selvforsynte med frukt, grønnsaker og alt som gror i egne hager og åkrer og med egne griser, høner og kuer som var å se overalt.
Sentrum i Skhroder er som de fleste europeiske byer, restauranter, kjøpesentra, butikker. På resturantene musikk av Rolling Stones og andre vestlige bands … og alle vi var i kontakt med snakket engelsk. De fleste moderne kledd, vi kunne like gjerne vært i sentrum av Madrid (men der snakker få engelsk)
For sikkerhets skyld hadde vi fått med lapp på albansk fra campingen for å kjøpe noe på et apotek. Damen bak disken smilte og spurte om vi ikke snakket engelsk? Hun opplyste da om at hun snakket både engelsk, spansk og italiensk. Grunnen til at så mange har både god utdannelse og snakker flere språk er muligens at utdanning og studier var gratis for alle under kommunismen.
Vi hadde problemer med å finne buss tilbake til campen. Vi spurte noen om veien og de organiserte øyeblikkelig en bil med et par med datter i baksetet som kjørte oss rundt i byen til vi fant en taxi som kunne ta oss tilbake. Vi prøvde å betale de litt for bryet, men de nektet å ta imot noe, selv datteren i baksetet sa nei.
På vei til stopp nr 2. Camping Tirana som ligger ved en innsjø i et naturområde i nærheten av Kus.
Vi fortsatte turen på delvis veldig fine veier, mange steder 4 spors motorvei i retning hovedstaden Tirana. I de andre landene vi hadde kjørt igjennom og særlig senere i Hellas ga vi stort sett opp å finne fin musikk underveis på radioen. I Albania derimot var det det pop, rock og jazz å finne hele dagen. Det virker som etter at Albania åpnet seg etter kommunistisk styre mange år, er det en nasjon som er sultne på ta imot impulser, ønsker turister velkommen og er utrolig gjestfrie og hjelpsomme. Samtidig en synlig kontrast med det nye og gamle, som traktorkjerre og sykler langs motorveien.
Da vi var nesten framme ved Camping Tirana var begge GPS´ ene enige om å følge en forferdelig dårlig asfaltvei som endte foran en stupbratt grusvei. Det var et lite hus i nærheten og en liten gutt kom ut og pekte at det var veien til campingen. Dum og impulsiv tok jeg sjansen ned grusveien som fortsatte i en leirete sti med hjulspor videre. Til slutt stoppet vi utenfor et hus hvor en mann forklarte at campingen var litt lenger framme. Hun jeg var sammen med fikk total panikk og mente at dersom det begynte å regne, ville vi aldri komme ut igjen på den leirete stien. Dum nok engang, snudde jeg og kjørte tilbake, selv om jeg egentlig visste at vi ikke kom opp den bratte grusveien igjen. Det gjorde vi heller ikke. Selv etter å ha tømt vanntanken for unødig vekt. Etterhvert kom det noen folk ut av det lille huset og etter 10 minutter kom eieren av campingen med en jeep og forklarte at dette var helt feil vei til campingen. Sammen fikk vi koblet av hengeren, kjørt opp grusveien (det gikk bare såvidt) fikk snudd, koblet på hengeren og en ny tur på leirstien fram til campingen. Det viste seg å være en flott liten camping med utsikt over innsjøen og vi fikk en hyggelig ettermiddag og kveld der med underholdning av alle froskene som kvekket i kor . Dagen etter kjørte vi ut den riktige veien som var helt problemfri. Prisen var 12 € inklusive strøm.
Stopp nr 3 Gjirokastër
Siste stopp gjennom Albania var Gjirokastër. Litt fra Wikipedia:
Gjirokastër, eller Gjirokastra, (gresk: Αργυρόκαστρο, Argirókastro) er en by i prefekturet med samme navn, sør i Albania, 30 kilometer fra grensen til Hellas. Ved folketellingen i 2011 hadde byen 19 836 innbyggere.[1
Noen få kilometer øst for Gjirokastër ligger ruinene av oldtidsbyen Antigonea, grunnlagt av kong Pyrrhos 295 f.kr. Bosetningen der dagens by ligger, oppsto rundt et citadell som ble påbegynt i siste halvdel av 1200-tallet. Med utspring i denne militærutposten vokste det fram en liten by i løpet av 1300- og 1400-tallet. I 1419 ble byen erobret av osmanene, som gjorde den til regionalt administrasjonssenter.
Byen ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 2005. I UNESCOs begrunnelse heter det blant annet at:
Gamlebyen i Gjirokastër er et eksepsjonelt vitnesbyrd om et langvarig og nesten forsvunnet samfunn og livsstil, påvirket av den islamske kultur og tradisjon fra den osmanske perioden.
Den historiske byen Gjirokastër er et sjeldent eksempel på en godt bevart osmansk by, bygget … rundt Citadellet fra 1200-tallet. Arkitekturen er karakterisert av konstruksjonen av en type byhus (tyrkisk kule), som Gjirokastër har en rekke fremragende eksempler av.[2]
Vi overnattet på en ny liten bobilplass som heter Camping Family. Den er drevet av en hyggelig og gjestfri albansk familie. Inklusiv i prisen på 15 € med strøm var også gratis transport fram og tilbake til toppen av borgen og gamlebyen med deres privat bil. Vi var nesten de eneste gjestene og spurte om restauranten var åpen. Det var den egentlig ikke, men mannen reiste hjem og hentet resten av et stort lammelår som var ferdig tilberedt og som de serverte for oss med masse ferske grønnsaker.
Deretter gikk turen videre til Hellas, som egentlig ble en nedtur etter å ha vært i Albania, mer om det senere
